Tekst: Merete Sillesen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Full klaff på Møteplassen.no for elleve år siden. Nå har Lisbeth og Kurt både hund og bier sammen.
Etter 12 år alene var tobarnsmoren Lisbeth Monsen (63) klar for å finne en å dele resten av livet med. Men at det skulle gå så fort, hadde hun ikke trodd.
– Jeg var nyskilt og hadde ingen bråhast, men følelsene tok overhånd da jeg møtte Lisbeth, sier tobarnsfaren Kurt Sandman fra Luleå i Sverige.
De to møttes på Kulturpuben under byfesten på Lillestrøm torsdag 13. juni 2013,. De avtalte å møtes samme sted dagen etter.
– Jeg hadde ikke store forventninger og regnet med å møte enda en frosk, sier Lisbeth og ler.
– Men alt er mulig når man møter andre med et åpent sinn. Jeg traff altså mannen i mitt liv. Etter to dager flyttet han inn hos meg, og siden har det vært oss to.
Felles interesse i hund og bier
Vi møter paret på Huseby gård på Skedsmokorset. Lisbeth og Kurt er medlem av Nedre Romerike birøkterlag. På gården med de naturskjønne omgivelsene fins en lagsbigård.
Med seg har de omplasseringshunden Balto, som Kurt også fant på nettet. Han har vært et kjært familiemedlem for begge de siste seks årene. Vi tar også en tur til skogs, der paret har sine egne bikuber.
Kurt hadde tidligere drevet med bier, mens Lisbeth aldri hadde vært borti birøkting.
– Jeg er takknemlig for at Kurt introduserte meg for bikuber og miljøet rundt, sier Lisbeth.
– Jeg ble overrasket over den roen bikuber har gitt meg fra første stund. Det er balsam for kropp og sjel. Jeg elsker å følge med på bienes liv i kuben.
Både Lisbeth og Kurt har til dels store helseutfordringer. De er et godt team som samarbeider godt. Duoen hjelper hverandre gjennom dårlige perioder. Å være på tur i skogen med Balto, kaffe og mat, er deres beste medisin.
– Vi utfyller hverandre perfekt. Jeg er den som har hovedansvaret for biene. Lisbeth er sekretær og finansminister, sier Kurt og ler hjertelig.
Om sommeren må de se til biene minst to ganger i uken, men ingen av dem savner lange sommerferier. Dyre ferieturer har de verken råd til eller behov for. Det å kunne produsere og selge egen honning, er helsebringende både for de som steller biene og for dem som kjøper og bruker naturproduktet.
Sosialt samvær
Selv om Lisbeth og Kurt stortrives i hverandres selskap, er de også klare på at det er viktig med venner. Spesielt nå som ingen av dem er i jobb lenger.
– Vi har fått et rikere sosialt liv på grunn av biene, sier Lisbeth.
Det er stadig kurs, foredrag og treff de kan være med på, og det er artig å dele opplevelser og observasjoner med andre. Begge synes det er fint å ha et nettverk av likesinnede der praten går livlig.
– Jeg er glad for at Kurt overtalte meg til å gå kurs. Ellers hadde jeg ikke visst hva jeg gikk glipp av. Miljøet i birøkterlaget er enestående. Alle hjelper alle, sier Lisbeth.
– Vi er også medlem av Honningcentralen. Når det er tid for slynging, vasker vi ned gjesterommet i leiligheten vår i Lillestrøm og bruker det som slyngerom. Kurt skreller tavlene, mens jeg kjører maskinen og slynger. Det går så det suser.
I pakt med naturen
På fjellet i Trøndelag har paret en enkel hytte. Der stortrives paret. Ingen andre lyder fins der enn dem naturen lager selv. Lisbeth og Kurt er opptatt av å ta vare på hver eneste, lille lykkestund og opplevelse.
– Da jeg etter hvert innså hvor mye Lisbeth betyr for meg, gikk jeg ned på kne og fridde, sier Kurt.
– Og jeg svarte selvfølgelig ja, sier Lisbeth og smiler.
Når bryllupet skal stå, vet de ikke. Men paret vet at de ønsker å fortsette med birøktingen sammen. Det skaper et unikt fellesskap. Dessuten har sykdom lært dem at det er viktig både å ta vare på hverandre og dagen i dag.
Og det gjør Lisbeth og Kurt.
